Hva det er å føles som om du er "tullet ut"
Min partner går gjennom døren og i stedet for å gi ham et kyss, gir jeg ham et sukk. Jeg har skrevet fire artikler, deltok på tre konferansesamtaler, laget to måltider, og er en pjokk tantrum vekk fra å miste mitt evig kjærlighet. Det er blåmerker på beina fra mine 1 år gamle ømme tenner. Jeg har blitt rammet mange ganger mens min sønn giggles og smiler og ser på meg med søte, kjærlige øyne, og jeg har blitt krypet over og under seks faste timer, min sønn vil ha den utelukkede oppmerksomheten jeg kan ikke gi ham. Jeg har rokket ham til å sove to ganger, holdt ham gjennom et halvt alvorlig gråte etter at han hadde slått på hodet, og ikke vært i stand til å tisse uten at han kom til toalettpapiret. Det er bare tidlig om kvelden, og jeg har allerede rammet kontaktkvoten min. Jeg vil ikke bli rørt lenger.
Min sønn trekker på min skjorte og ben når jeg lager ham et måltid. Han legger hodet på fanget mitt når jeg er midt i et møte. Han trekker håret mitt ved et uhell (og noen ganger med vilje), og jeg har ikke gått 15 måneder uten at noen berører meg (det virker som) hver time hver eneste dag.
Min partner setter ned kappen og legger armene rundt meg, men jeg kryper. Det er ikke hans berøring som plager meg, det berører generelt. Det er ikke hans tilstedeværelse som gjør at jeg føler meg suffocated, det er noen. Selv min egen.
Jeg vil ikke bli rørt. Jeg vil ha plass.
Mine mor-venner forteller meg at jeg er rørt ut, en vanlig forekomst blant mødre som ammer, co-søvn, og blir slått av barna sine hele tiden på dagen. (Aka hver mamma.) Det er vanskelig å føle at du er komfortabel i din egen hud når den huden blir stadig bitt og trukket og slapped og knust og kysset og konsekvent i kontakt med et annet menneske.
Så i stedet for å klemme min partner og kysse ham på kinnet, gir jeg ham vår sønn og ber om minst en uforstyrret time alene. Jeg vil ikke ha noe å slå huden min, unntatt luften jeg puster og et tungt, forhåpentligvis varmt teppe. Jeg vil ikke at noen skal legge på meg eller holde meg eller ta på meg for en lengre periode med fredelig, lykksalig tid. Jeg vil sitte ned på sofaen og knapt føle armlenet som jeg liker ikke å holde absolutt noen.
Skulle en mor - en virkelig kjærlig mor - virkelig føle en aversjon mot barnets konstante berøring? Skal jeg virkelig være lei meg for at barnet mitt alltid vil være i nær kontakt med meg når det er så mange andre kvinner som lengter etter et sekund med kontakt med barnet sitt?
Se? Skyldfølelse.
Fordi den lille stemmen som hvisker i øret mitt og forteller meg at jeg burde føle meg dårlig, kan bære en viss sannhet, men det er også drevet av syke intensjoner. Det vil at jeg skal føle seg fundamentalt feil, ikke jordet i perspektiv. Det vil at jeg skal fortelle meg at jeg er en fryktelig mor som gjør en fryktelig jobb, og hevder henne snart å være fryktelig barn. Det påminner meg ikke om at jeg er en overarbeidet mor som gjør mye for familien sin og har rett til personlig plass.
Å være mor betyr at jeg er heldig at jeg kan bli sparket i siden eller trukket på 24 timer i døgnet, mens jeg samtidig blir irritert at jeg blir sparket i siden eller trukket på 24 timer i døgnet. Å være mor betyr å ha mot til å kreve litt tid til å ha en tendens til meg, slik at jeg med hell kan ha en tendens til alle andre. Å være mor betyr å kjenne mine grenser og ikke presse dem i navnet til en vis fiktiv, samfunnsmessig standard som forteller meg at jeg svikter hvis jeg ikke er utmattet innen slutten av dagen.
Det har vært sannsynligvis 30 minutter nå, og jeg kan fortsatt høre min sønn giggle i neste rom mens min partner gjør dumme brølende lyder. Jeg kunne gå inn i det andre rommet og bli med dem, men det kommer jeg ikke til. Jeg skal ta den neste halvtimmen og nyte å være uberørt av alle. Jeg kommer til å være alene, så jeg kan kose meg til familien min og kysse dem begge senere.
I kveld vil jeg ikke bli rørt, fordi jeg er heldig nok til å vite at i morgen blir jeg bitt og trukket og slappet og knust og kysset og konsekvent i kontakt med et annet menneske, om igjen.