Dette er grunnen til at jeg ikke vil gjøre barna mine på julemannens lap
Jeg ser det hvert år, og hvert år kryper jeg. Bilder av gråtende, skremte barn laget for å sitte på julemannens fang på forespørsler fra foreldre, besteforeldre og omsorgspersoner. Barn når foreldrene sine, men holdes på plass av en fremmed. Jeg biter på tungen min, fordi jeg ikke er i ferd med å kritisere en annen forelder offentlig (og jeg ville aldri). Jeg vet bare at jeg aldri vil tvinge barna mine til å sitte på julemannens fang. I stedet setter jeg meg i skoene sine. Min partner og jeg har alltid praktisert vedlegg foreldre. På sitt mest grunnleggende, betyr dette at vi vil at barna våre skal stole på oss og å vite at vi alltid er der for dem. Etter vår mening, overlater de til en voksen, stoler de ikke og er redd for at de forråder tilliten de har satt i oss for alltid å holde dem trygge, og det berører ikke engang de viktige leksjonene vi lærer barna våre om samtykke.
Min partner og jeg har gått langt for å lære vår sønn og datter at de ikke trenger å gjøre noe de ikke er komfortable med, spesielt når det gjelder fysiske samspill med andre mennesker. Jeg har minner om å bli kildet av velmenende slektninger og hater det, men sier ikke "stopp" fordi jeg ikke ville skade noen følelser. Nå sørger jeg for at hvis noen spiller eller grovhugger med barna mine, sjekker de inn først og spør om barnet mitt har det gøy og hvis det er greit å fortsette. Mange ganger forteller barna mine at de skal stoppe. De er selvsikker nok til å si nei. Og jeg kommer ikke til å forlate den regelen bare fordi det er jul, og vi har ventet på linje i en time, og jeg er cranky eller fordi jeg synes det er søtt. Jeg vil aldri tvinge barna mine til å sitte på Santa's runde, men det er min prerogative. For foreldre som gjør det, vil jeg aldri skamme eller fornærme dem eller få dem til å føle seg mindre enn for deres valg. Foreldre handler om valg, og ikke spør barna mine til å sitte på julemannens fang er min.
Hvis barna mine ønsker å besøke med santa, er det imidlertid en helt annen ting. I fjor fikk vi alle spiffed opp og gikk til kjøpesenteret og ventet i kø. Min sønn, som var 4, var så spent på å møte ham. Han klemte gjerne Santa og snakket med ham. Det var ikke noe press fra oss for å gi oss et godt bilde. Jeg ville bare gi ham muligheten til å møte Santa. Hans tillit til meg er mer meningsfylt enn noe bilde, og det minnet vil bli hos meg langt lenger enn noe frosset i en ramme.
Så mye som mulig lar jeg barna mine egne beslutninger om hva de vil gjøre. Jeg prøver å støtte dem mens de tillater dem så mye uavhengighet som de vil, og som er trygge. (Jeg mener, hvis han spurte meg om han kunne bruke en machete, ville jeg si nei. Men hvis han ikke vil gjøre noe som er valgfritt, trenger han ikke.) Det er fortsatt en del av undervisningssamtykke og praktisere vedlegg foreldre. Han har selvstyre, men han har også min støtte.
Datteren min, som var 1 og en halv på den tiden, ville ikke ha noe med å sitte med Santa. Og det var fint. Jo, vi var de eneste menneskene i kø som ventet og så fikk ikke bildet med alle barna. Faren min var med meg, og han tok henne lykkelig til et annet sted mens jeg fikk se min sønn frelse i samspillet med Santa. Da min sønn var ferdig, dro vi til et annet sted i kjøpesenteret som ble dekorert og tok bilder sammen med datteren min der. Vi alle hadde en veldig fin tid, og vi fikk et par veldig fine bilder.
Som jeg sa, foreldre handler om valg. De jeg laget den dagen, og de vi har laget hver jul siden, tjener til å vise barna våre at vi respekterer dem, stoler på dem, og vi har deres beste interesser i tankene. Det er ikke å fortelle eller til sideøye eller å skamme noen foreldre som kanskje tenker og føler seg annerledes. Det er ikke hva vi handler om. Det er ikke det jeg snakker om. Som mor og en kvinne vil jeg at sønnen min og datteren min skal vite at det er trygt å si nei, om det er å sitte på julemannens fang eller min egen.