Mine teller sekunder å se min baby og hun ventet på meg
Barnas fødselshistorie er som en thrillerfilm med all spenning, kulderystelser, men med en lykkelig slutt. Jeg hadde en komplisert graviditet. Advisert sengestil på grunn av tidligere abort. Jeg måtte trekke seg fra jobben min. Bare mannen min var der under min vanskelige graviditetstid. Jeg hadde blødning i den 13. uken av graviditeten, jeg var redd, men babyen var fin. I den 24. uke måtte jeg gjennomgå livmoderhals søm når livmorhalsen min ble utvidd.
På kvelden den 30. april kunne jeg ikke spise middag. Det var menstruasjonstids-kramper rundt klokken 8.00. Jeg var ikke sikker på hvilken smerte det var. Det var min 32. uke med graviditet. Forfallsdato var 14 juni. Hele natten kunne jeg ikke sove. Jeg hadde lest om leveringssmerten som vil oppstå med tidsintervaller. Så begynte jeg å sjekke tidsintervaller. Min smerte skjedde i intervaller. Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg kunne ikke vekke mannen min som han var i dyp søvn. Jeg gikk en stund rundt huset. Det var en veldig mild smerte. Så våknet jeg mannen min klokken 7 og ringte til legen min og informerte henne. Hun fortalte meg å komme til sykehuset.
Min yngre søster hadde planlagt å besøke meg da hun hadde en ferie 1. mai. Vi dro alle til sykehuset. Med noen ultralyd og maskinkontroll ble det sørget for at det var smerte i leveransen. Som det var den 32. uke, ønsket legen min å utsette min levering og som et forsiktighetsmål ble det gitt injeksjon for å utvikle lungene. Min smerte ble redusert og jeg var under observasjon til 2. mai. Legen rådgav utslipp fra sykehus og fullført hvilemodus hjemme. Vi var bare klar til å forlate sykehuset og igjen begynte smerte.
Så, tilbake til sykehuset sengen. 2. mai ble babyens bevegelse for mye i magen min. Jeg ble bekymret, men sykepleieren sa at det var greit, og at jeg skulle informere henne om det ikke var noen bevegelse. Det var 3. mai. Jeg våknet opp neste morgen og observerte at det ikke var bevegelse, rystet og søsteren ringte sykepleieren. Så kom hele sykepersonalet i gang og så på babyens pust på skjermen. Faktisk lesing bør være maksimalt 120, men det var 170 190. Da kom doktoren i gang og sa "nødsituasjon".
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre. Jeg var i sjokk. Jeg så på mannen min. Han blinket også. Min svigermor sa, "Be til Gud, alt vil bli bra." Jeg var glad for at jeg snart vil se babyen min, og jeg vil holde henne i armene mine. Jeg var så spennende om hvordan hun vil bli. Jeg har aldri hatt negative tanker, selv for et sekund. Sykepleieren fortalte meg at jeg ikke skulle bli spenret da det kunne påvirke min baby. Jeg gikk inn i operasjonen med et smil og et rolig hjerte.
Jeg fikk anestesi og i løpet av 10 minutter ble min baby levert. Jeg trodde de vil vise min baby til meg, men hun ble rushed til et annet rom. Hennes gråt var ikke høyt og hun var grilling. Jeg spurte legen om alt var bra. Hun sa alt er bra, og det er en jente.
Jeg ble holdt i observasjonsrommet og babyen min var i NICU. Da ble det observert at babyens pust var ikke normal. Hun ble flyttet til et annet sykehus. Jeg var på ett sykehus og hun var i en annen. Min mann var med henne og min søster med meg. Det tok så mange timer for meg å få bevissthet og min kulderystelse å stoppe. Jeg var under for mye smerte.
Legen sa at min baby vil bli brakt tilbake snart. Jeg ventet bare. Så neste dag kveld, sa legen at pusten hennes ikke er konsistent, hun må være stille på et annet sykehus. Jeg hadde ikke gråt til da, men jeg var ute av kontroll. Jeg ble knust. Det var allerede 24 timer siden levering og jeg hadde ikke sett min lille jente. Jeg gråt og gråt og ba doktoren om å skifte meg til samme sykehus. Hun sa å vente til neste dag. Mitt hjerte brøt og Gud vet bare hvor mye hjertet mitt var vondt for å se min baby. Etter 48 timers observasjon ble jeg tømt fra det sykehuset og flyttet til samme sykehus hvor min baby var der. Jeg teller bare minutter for å se henne. Da vi nådde NICU, slo mitt hjerte så fort. Vi kom inn, hun ble plugget med så mange rør og sov som en engel. Jeg kunne ikke holde henne i armene, men jeg rørte på hennes små føtter og hender. Hun holdt meg tett som om hun ventet på meg. Jeg fortalte henne å åpne øynene dine, din mor og dadda er her. Hun ga et smil og jeg gråt og holdt min mann.
Ansvarsfraskrivelse: Utsikter, meninger og stillinger (inkludert innhold i noen form) uttrykt i dette innlegget er de som er forfatteren alene. Nøyaktigheten, fullstendigheten og gyldigheten av uttalelser som er gjort i denne artikkelen er ikke garantert. Vi tar ikke ansvar for eventuelle feil, utelatelser eller representasjoner. Ansvaret for immaterielle rettigheter til dette innholdet hviler hos forfatteren, og ethvert ansvar med hensyn til brudd på immaterielle rettigheter forblir hos ham / henne.