Min sønn hater barnehage

Innhold:

Å vite at du har gjort en feil er en fryktelig følelse, men å vite at du har slått opp som foreldre og ikke gjort riktig av barnet ditt er virkelig forferdelig. Og slik føler jeg meg. Selvfølgelig har jeg hatt små glidebaner langs denne veien til denne rutsjebane-reisen som er morskap, men det jeg snakker om denne gangen, er mer enn en glidning. Det er en stor feilvurdering jeg har gjort - og jeg burde ha kjent bedre.

Jeg snakker om barnehage. Jeg tok feil, vi gir opp, og jeg drar sønnen min ut.

Datteren min er på barnehage - og jeg har et tap

Barnehage fordelaktig for barn med deprimerte mødre, finner studier

La meg forklare.

Jeg begynte å se vår forstad til London for barnehage nesten like snart vi flyttet hit i begynnelsen av året. Jeg ønsket å melde på Milin et sted han kunne tilbringe to morgen i uka, sosialisere og leke med andre barn i et annet miljø hjemmefra.

Jeg var ikke så bekymret for ham å lære alfabetet på fire språk (de lærer fransk, spansk og japansk på barnehagen jeg valgte), men jeg ville at han skulle ha det gøy og jeg trodde han ville elske de forskjellige lekene og menneskene.

Jeg fant det perfekte stedet. Tilfeldigvis var barnehagen jeg valgte, i et ombygget gammelt hus som jeg brukte utallige glade timer i som barn. Det tilhører min onkel og blir leid ut til barnehagen nå, men det var huset mine fettere vokste opp i. Jeg har mange, mange glade barndomsminner om å leke i rommet som er Milins klasserom og i den store hagen hvor småbarn leker hver sommer morgen.

Dessverre vil Milin ikke ha de samme gledelige minner fra det store gamle huset nedover veien.

Vi startet bosetningen i perioden to og en halv måned siden. Jeg begynte med å bli hos ham, og da ville han forlate ham for små mengder tid. Jeg ville tilbringe hele sesjonen på kontoret og så på ham på kameraet som registrerte handlingen i hvert rom. Han holdt sjelden opp med å gråte.

To og et halvt år på, skriker Milin når vi kommer til parkeringsplassen. Min mann eller jeg overlater ham raskt til det fantastiske personalet, og selv om han slutter å skrike etter hvert etter at han forlater, er han ikke glad for de få timene han er der. Han hopper rundt, aldri slippe av sin komfortbunny. Han pleide å stole på det bare for å sove, men siden han startet barnehagen, bruker han det også i løpet av dagen.

Han går sjelden sammen med lekeaktivitetene, han spiser sjelden noe når han er der, og han holder sjelden opp med å spørre om mamma. Personalet bære ham rundt for å stoppe ham fra å gråte. Han har tydeligvis sluttet seg til en liten. Han kan gjøre alle tiltak for å Twinkle Twinkle Little Star plutselig. Han står på ett ben eller viser en ganske god nedadgående hund når du ber ham om å gjøre yoga. (Ja, de lærer dem yoga.) Men for det meste er han den lille nedkastede gutten i hjørnet og venter på sin mamma.

Jeg skylder ikke sentrum eller ansatte. Jeg tror de ansatte i klasserommet er nydelige og senteret er fantastisk med et etos jeg støtter og er fornøyd med. Dagpleie er ikke riktig for Milin akkurat nå, og jeg burde ha funnet ut det tidligere og lyttet til hjertet mitt. Kanskje å gå to ganger i uken er ikke nok til å bli vant til det. Kanskje startet han på 16 måneder var for sent. Kanskje det har mye å gjøre med vår nye ankomst.

Milin deltok i barnehagen i to måneder før hans lille søster Jasmin ble født. Men det har åpenbart vært for mye forandring. Mens jeg trodde han ville bli bosatt inn da hun ble født, var han ikke. Nå må han takle en ny baby hjemme og bli sendt ut til et sted han ikke vil gå til (uten mamma), og det er alt for mye.

Ser tilbake, jeg burde ha tatt avgjørelsen tidligere i stedet for å sette ham gjennom dette. Men jeg ville at han likte det, jeg ville at han skulle løpe inn i klasserommet med et stort smil på ansiktet som de andre barna gjør. Jeg ville at han skulle sitte rundt på det lille bordet og spise lunsjen med vennene sine og deretter stille seg og sov på mattene på gulvet. Jeg ville at han skulle nyte det.

Nå som den har det så langt, føler jeg at jeg har torturert ham uten grunn - det er glidet, feilen, den fryktelige feilen i dommen. Jeg skulle ønske han visste hvor synd jeg var, og hvordan jeg ikke mente at det skulle fungere som dette.

- Essential Mums.

Har du noen gang gjort en foreldringsfeil i dommen? Kommenter nedenfor.